Hvorfor ber tiåringer om rynkekrem?
Av Aksel Vestavik, 1. nestleder
For drøyt en uke skrev NRK om en hudlege som opplevde at barn ned i 10-årsalderen spurte om hjelp og råd med “anti-aging”-kremer med ønske om å se yngre ut og å forhindre å få rynker. Denne nyheten blir del av en lang rekke saker som vitner om at reklamepresset barn og unge utsettes for har store konsekvenser for deres selvbilde. For med sosiale medier og internett har nemlig reklameaktørene fått et kraftig våpen i arsenalet sitt. Oss selv.
Hver dag blir vi møtt med enorme mengder reklame. Enten vi er på bussen, hjemme eller på skolen, bombarderes vi med kommersielle budskap. Og det er ikke bare uskyldige produkter som reklameres for. Hver dag eksponeres barn og unge for drøssevis av innlegg som ber oss kjøpe slankepiller, proteinpulver eller andre produkter i jakten på å bli vårt “perfekte selv”. Medietilsynets rapport “Reklame, influensere og sosiale medier” viser blant annet at over halvparten av unge har fått reklame for å bygge muskler eller gå ned i vekt. Men hvorfor får vi opp denne typen reklame? Og hvordan kan den være så treffende for akkurat oss?
Svaret er at disse selskapene ofte kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Hver gang vi er på nett, er det algoritmer på plass for å samle informasjon om alt vi gjør online. Denne informasjonen kan så gjengi et nøyaktig bilde av oss som person. Alt fra bosted, hobbyer og alder, til politisk standpunkt, vekt og inntekt. Er du interessert i å bygge muskler, vet algoritmene det, og kan pumpe feeden din full av kaloritelling, muskelbyggende stoffer og influensere som forteller deg hvordan du kan se ut som dem. Målet er å holde oss pålogget lengre og friste oss til å kjøpe produktene som vi nå har fått opp reklame for.
Persondata har på sett og vis blitt valuta, en slags gode verdt mer enn penger og grønne skoger. Og det er ikke uten grunn. For mens annonser i det offentlige er like treffsikre som keeperen i en lilleputt-turnering, kan selskapene gjennom annonseprofiler tilpasset hver enkelt bruker, skape kunder for livet med målrettet innhold som treffer blink gang på gang. De samme mekanismene, vet vi derimot kan føre til dårligere psykisk helse, forverret selvbilde og avhengighet.
Den siste måneden har jeg selv forsøkt å få kontroll på egne personopplysninger. På Facebook ble jeg møtt av en betalingsmur – mine egne personopplysninger var blitt til slags gissel. Andre steder ble jeg møtt med lange, uforståelige dokumenter som forklarer hvor informasjonen om meg blir av. Om jeg sliter, hvordan skal da barn kunne navigere denne digitale jungelen?
Situasjonen i dag er uholdbar og det er tydelig at endringer som forbud mot adferdsbasert reklame ikke kan komme fort nok til Norge. Men allerede før det trengs det en opprydding i systemet. Vi har krav om å merke reklameinnlegg og retusjert innhold, og det er egne regler for reklame rettet mot barn. Likevel ser man gang på gang at barn møter skadelig innhold uten at avsenderen får noe mer enn en streng pekefinger tilbake. Og som forbruker er det ikke bare bare å ta saken i egne hender, for reglene er utydelige og det er vanskelig å forstå hvor man kan klage.
Over 6 av 10 barn har fått reklame for pengespill, nær en fjerdedel har fått reklame for plastisk kirurgi eller alkohol, og nær en femtedel av innleggene fra influensere er dårlig merket eller såkalt skjult spons. Men det burde i utgangspunktet ikke vært nødvendig å henvise til tallene, for når barn så unge som 10 år bekymrer seg for å ikke se bra nok ut, sier det seg selv at noe er riv ruskende galt.
