Bedre sent enn aldri

Få en slutt på diskrimineringen av asylbarn

Barnevernet skal sikre at alle barn i Norge får god omsorg. Barnevernet har omsorgsansvar for enslige asylsøkende barn under 15 år, mens UDI (Utlendingsdirektoratet) tar seg av barna over 15 år. Dette er fordi det ikke er lovfestet noen sted hvem som har ansvar for barna over 15 år. Hos UDI er den barnefaglige kompetansen svakere enn hos barnevernet, og bemanningen er dårligere. Dette fører til at barna over 15 år får dårligere oppfølging og dårligere omsorg enn andre barn. Dette er en systematisk diskriminering som må ta slutt nå. Politikerne har lenge sagt at de vil endre på dette, men det har ennå ikke skjedd noe. Vi mener at nok er nok. Nå må politikerne ta grep. Diskrimineringen skulle tatt slutt for lenge siden, men det er bedre sent enn aldri!

 

Hva er omsorgsoverføring?

Omsorgsoverføring er selve overførselen av ansvaret for gruppen barn mellom 15 og 18 år fra UDI til barnevernet. Hvis ansvaret blir overført, vil det også være barnevernet som har ansvar for omsorgen for barna. Vi vet allerede at barna under 15 år får bedre oppfølging, og at forholdene på omsorgssentrene er bedre.

 

Hvorfor bryter dette med barns rettigheter?

FNs barnekonvensjon artikkel 1:  alle personer under 18 år skal regnes som barn. I Norge er ansvaret for alle barn hos barnevernet. Dessverre gjelder ikke dette asylbarn. Når man skiller mellom barn med asylbakgrunn over 15 år, og alle andre barn i Norge, er dette noe som bryter direkte med barns rettigheter. Barn over 15 år har like stort behov for trygge omsorgspersoner og trygge omgivelser, som barna under 15 år.

FNs barnekonvensjon artikkel 2: Ingen barn skal diskrimineres på bakgrunn av hudfarge, religion, opprinnelse, språk eller oppfatninger. Barn med asylbakgrunn over 15 år sin helse blir ikke prioritert, og omsorgen for disse barna har helt tydelig blitt nedprioritert og glemt av norske politikere i alt for mange år.

FNs barnekonvensjon artikkel 3: Hensynet til barnas beste skal spesielt ta hensyn til sikkerhet, helse og personalets antall og kvalifikasjoner på institusjoner som har omsorgsansvar for barn. Likevel er det økonomiske prioriteringer som har hindret en omsorgsoverføring fra å skje. Dette er politisk spill på vegne av barns rettigheter og omsorg.

FNs barnekonvensjon artikkel 12: Alle barn har rett til å si sin mening og bli hørt. Barn på asylmottak har over lang tid rapportert om uholdbare forhold, nedslitte og møkkete bosituasjon, og en sterk mangel på personale. Likevel blir ikke disse barnas rapporteringer tatt på alvor eller prioritert fra politisk hold.

FNs barnekonvensjon artikkel 20:  Barn uten omsorg fra foreldre eller andre omsorgspersoner har krav på tilstrekkelig beskyttelse og omsorg,  og også her understrekes det hvor viktig det er å ha egnede institusjoner som tar vare på barna. Likevel finnes det ikke lovfestede krav til omsorg, kompetanse eller bemanning på mottak hvor det er enslige asylbarn.

FNs barnekonvensjon artikkel 4: Det er statens ansvar at barns rettigheter blir innfridd. Det er derfor staten som skal sørge for at alle barn i Norge får den omsorgen, oppfølgingen og tryggheten som de har krav på.

Vi krever:

Endring av barnevernloven §5a, slik at omsorgen for barna over 15 år også ligger under barnevernet

Vi krever:

• Lovfesting av ansvar for enslige asylbarn mellom 15 og 18 år
• Økt bemanning med krav om barnefaglig kompetanse for personell på asylmottak
• Bedre bosituasjon for barn på asylmottak
• Tilbud om fritidsaktiviteter til barn på asylmottak

Ja til skolegang for alle

I Norge i dag er det barn og unge som ikke får gå på skole etter opplæringsloven §3-1. Barn med endelig avslag på asylsøknaden har ikke rett på videregående opplæring i Norge, på tross av at mange blir boende flere år i landet. Dette bryter kraftig med FNs barnekonvensjon. Saken er nå til behandling i utdanningskomiteen på Stortinget. Det er på tide at politikerne tar ansvar slik at alle barn i Norge får gå på skole.

Barnekonvensjonens artikkel 28 sier at alle barn har rett på skolegang. Artikkelen understreker at staten må sørge for at alle barn får fullført skolegangen, og i Norge vil det si å legge til rette for fullføring av videregående skole også. Etter oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet utredet Dr. juris Søvig forholdet mellom norsk rett og barnekonvensjonen. Konklusjonen ble at videregående opplæring er en grunnleggende velferdsytelse i Norge. Justisdepartementet gjorde en tolkning om barn med ulovlig opphold eller uavklart oppholdsstatus’ rett på skolegang i forhold til barnekonvensjonen i 2010. Konklusjonen ble det samme. Artikkel 2 i barnekonvensjonen sier tydelig at ingen barn skal diskrimineres, men i dag skjer det en urettferdig diskriminering basert på oppholdsstatus. I tillegg har mange flyktet med foreldrene sine. Ved å frata dem retten til skolegang, gir vi barn straff for foreldres handlinger.

Norge satser stort på bistand til utdanning i andre deler av verden og signalene utad er at utdanning er en grunnleggende rettighet. Likevel gjør norsk lovverk at barn i Norge blir nektet å fullføre utdanningen sin. Basert på egen kartlegging kom vi i 2016 frem til at 70 ungdom ble nektet videregående opplæring i Norge fra 2012 til 2016. Kartleggingen ble gjort ved å kontakte alle asylmottak. Få ønsket å oppgi informasjon, samtidig som mange ikke hadde oversikt. Utdanningsdirektoratet har ikke statistikk over tilbud om skoleplass, så det er sannsynligvis store mørketall. Det vi vet er at det er barn og unge i Norge i dag som ikke får gå på skole. Vanligvis ville varselklokkene ha ringt for lenge siden, men disse barna og ungdommene blir oversett og systematisk diskriminert når det er opp til hver enkelt fylkeskommune om de får fullført skolegangen eller ei.

FAFOs rapport Normalitet i limbo. slutter seg til at mangel på utdanning gir store psykiske belastninger og anbefaler rett til skolegang for å ivareta barnas psykiske helse. Dagens lovverk er problematisk og ivaretar ikke artikkel 3 i barnekonvensjonen om barnets beste. Skole er barn og unges viktigste arena for læring og sosialisering. Når barn og unge får store psykiske belastninger, lever i usikkerhet og utrygghet er det statens ansvar etter barnekonvensjonens artikkel 4 å sørge for endring.

I Norge blir utdanning sett på som en grunnleggende rettighet. Da må vi også ha et lovverk som sier det samme. Barnas hverdag er allerede usikker og derfor er det så viktig med skolegang og et stabilt holdepunkt i hverdagen. Press krever nå at Stortinget tar ansvar, tar FNs barnekonvensjon på alvor og stemmer for å gi skolegang til alle barn og unge i Norge!