Reisebrev fra Palestina
I mai var jeg så heldig at jeg fikk dra til Palestina sammen med hovedstyret til Redd Barna.
Hovedstyret skal sørge for at Redd Barna styres på en forsvarlig måte. Jeg sitter i styret som representant fra Press. I hovedstyret har de som tradisjon at styret drar på en tur cirka hvert tredje år til et sted som Redd Barna i Norge arbeider mye med for å gi hovedstyret et innblikk i prosjektene de har der og møte barna de hjelper. I år var det tid for en ny tur og destinasjonen var satt til Palestina.
I forkant av turen fikk vi i hovedstyret mye god informasjon om den historiske konteksten til Palestina, konflikten med Israel og dagens situasjon. Dette ga oss et viktig innblikk i hvordan hverdagen i Palestina kan være. Vi kom ikke bare til å møte barn som er en del av prosjektene til Redd Barna i Palestina, men også potensielt traumene deres av å ha levd i en konflikt de ikke har skyld i siden dagen de ble født. Allerede her var vi forberedt på at dette kom til å bli en sterk opplevelse vi sent kom til å glemme.
Dagen vi skulle reise tok jeg en flybuss halv tre for å være klar for flyet som gikk kl. seks den morgenen. Med i underkant av tre timer søvn var jeg relativt klar til å sove på flyet. Etter et stopp i Frankfurt ankom vi Tel Aviv flyplass, Ben Gurion, halv fire om ettermiddagen lokal tid. Der møtte vi direktøren og sikkerhetssjefen for kontoret Redd Barna internasjonalt har i Palestina. Kontoret heter offisielt Save the Children occupied Palestinian territory siden Israel har okkupert områder i Palestina. Deretter dro vi videre til hotellet i Jerusalem hvor direktøren fortalte om arbeidet de gjør i det okkuperte Palestinske territoriet. Vi fikk et innblikk i hvor vanskelig det er å jobbe med både israelske og palestinske myndigheter for å skape en bedre hverdag for barn. Jeg er veldig imponert over hvor mye de får til, til tross for at de kjemper i motbakke. Vi tok en tidlig kveld den første dagen for å gjøre oss klare for å dra videre til Gaza tidlig neste morgen.
Reisen fra Jerusalem til Gaza tar i seg selv en og en halv time, men på veien må man gjennom et grensepunkt som heter Erez. Her er det tre forskjellige punkter, et fra Israel, et fra de palestinske myndighetene som har makten på Vestbredden og et fra den palestinske gruppen som har makten i Gaza. Det er ikke alle som får lov til å besøke Gaza og vi måtte derfor vise frem pass og få det godkjent at vi kunne dra videre på hvert av punktene. Heldigvis hadde Redd Barna ordnet med alt av papirer, så gjennomgangen gikk relativt smertefritt.
Når vi kjørte inn i Gaza er noe av det første jeg la merke til alt søppelet på bakken. Mange av bygningene holder på å falle fra hverandre, det er mange løshunder i gatene og folk overalt. Det er to millioner mennesker som bor i Gaza, til tross for at det er på størrelsen av Vestfold fylke. Den lange flotte stranden de har lider av mange av de samme problemene, forsøpling og mangel på vedlikehold. Vi kjørte også forbi en av Gazas mange flyktningleirer. Flyktningleirene i Gaza er ikke det vi er vant til å se andre steder, de har vært der så lenge at de har blitt som vanlige nabolag. Gaza er påvirket av en befolkning som har blitt sviktet både av israelske og palestinske myndigheter. Fokuset deres ligger på konflikten, men det er sivilbefolkningen som blir de store taperne.
Den første dagen i Gaza møtte vi med noen av barna som utgjør barnerådet de har der. Disse er barn som er demokratisk valgt av andre barn i Gaza og som påvirker myndighetene til å fokusere mer på barns rettigheter. Det er utrolig at Redd Barna og det palestinske senteret for menneskerettigheter har klart å gjennomføre demokratiske valg for dette rådet i et okkupert område som selv ikke har hatt et demokratisk valg siden 2006. Barna snakket varmt om rådet og deres opplevelse med det. Opplæringen de hadde fått hadde gjort dem mer selvsikre og gitt dem informasjon om deres egne rettigheter de ikke hadde fått noe annet sted. Barna var utrolige kraftfulle i budskapene sine. De viste en frustrasjon rundt situasjonen, men var tydelige på at de ikke kom til å gi opp. De trenger bare at voksne støtter dem i sin kamp.
Resten av den andre dagen gikk til middag med representanter fra flere av prosjektene som Redd Barna støtter i Gaza. Jeg snakket med en mann fra Save Youth Future Society, en organisasjon som jobber med palestinske barns evne til å medvirke i egen hverdag. De hadde blant annet et prosjekt hvor de satte opp en kino-buss som kjørte rundt til forskjellige steder i Gaza, siden de ikke har en vanlig kino der. Etter middagen dro vi tilbake til hotellet og la oss for å forberede oss til en ny og innholdsrik dag.
Den tredje dagen i Palestina ble ikke som forventet. Vi våknet til nyheten om at Israel hadde angrepet strategiske mål i Gaza, konflikten hadde eskalert, bombene falt, grensen var stengt. Programmet for dagen ble naturligvis avlyst, så vi i hovedstyret prøvde å få dagen til å gå på hotellet mens andre jobbet på spreng for å få oss ut. Det var en utrolig merkelig opplevelse å sitte inne på et hotell vi visste var trygt, mens resten av befolkningen ikke kunne føle på den samme tryggheten. Likevel gikk mye av tankene til mine egne og de der hjemme sine bekymringer. Jeg følte skyld over at jeg tenkte mer på meg selv enn de som hadde grunn til å frykte, de som har levd med dette hele livet og som kommer til å oppleve dette igjen. Det var vanskelig å se for seg hvordan deres hverdag var mens vi var der. Jeg vil aldri vite hvordan det er å vokse opp i Gaza.
Hver dag var det usikkert om vi kom oss ut eller ikke. Hver dag hadde vi baggen pakket klar, bare i tilfelle. Vi prøvde å fylle dagene med digitale møter med noen av prosjektene vi egentlig skulle ha møtt fysisk, noen gjorde yoga, vi hadde quiz og spiste masse god mat. Likevel ble vi ofte mint på situasjonen vi var i når rakettene føyk over hodene på oss. Vi forberedte oss på at vi måtte bli der en stund, men fortsatte også å pakke baggen.
På den sjette dagen i Gaza fikk vi beskjeden vi hadde ventet på, vi skulle få reise ut. Etter flere dager med intenst arbeid for å koordinere avreisen for oss fra flere hold skulle planen endelig gjennomføres. Mens vi satt i bussen og ventet ved det første grensepunktet kom nyheten om våpenhvile, men med det kom også de aller siste rakettene for denne gang. De ble skutt opp fra Gaza og ned av Israel ved grensen. Vi visste godt at vi ikke var målet for angrepene, men å høre eksplosjoner og føle bussen riste var en opplevelse jeg sent vil glemme.
Etter flere timer kom vi oss heldigvis trygt over til Israel og bussen kjørte tilbake til Jerusalem. Vi dro deretter videre til Tel Aviv og var på vei ut av landet kort tid etter. Mange av oss var relativt klare til å komme hjem til våre nærmeste, for å si det mildt.
Vi var utrolig heldige som hadde kollegaer som arbeidet for å få oss ut og at vi var på et trygt sted hele tiden vi var i Gaza. Det var ikke alle som var like heldige. I løpet av eskaleringen ble over 30 palestinere drept, seks av dem var barn. Befolkningen i Gaza lever i konstant frykt over neste eskalering. En undersøkelse Redd Barna har gjort viser at 4 av 5 av barna som bor der lider av depresjon, angst og sorg. Disse barna fortjener bedre. Gaza fortjener bedre.
Det er merkelig å sitte og skrive dette på kontoret i Norge når jeg vet hvordan tilværelsen er andre steder i verden. Denne turen har gitt meg et nytt perspektiv på hva vi kjemper for når vi kjemper for barns rettigheter. Jeg har fått et innblikk i hvordan barna i Gaza har det, men mer enn det har jeg fått et nytt syn på hvor privilegerte vi er. Det er vår oppgave å kjempe for rettighetene til de som ikke kan kjempe for dem selv. Jeg håper Redd Barna aldri gir opp barna i Palestina.
Bilder: Jason Lee
