Bli medlem

Historie

Eglantyne Jebb ble født i 1876 i Ellesmere i Shropshire i England. Etter første verdenskrig innførte de allierte en handelsblokade mot Tyskland og Østerrike-Ungarn, som hadde vært fienden under krigen. Jebb mente blokaden førte til sult og nød for mange barn, og drev en kampanje for å heve den. Hun mente barn først og fremst var barn, uavhengig av om de var barn av fiender eller allierte. I 1919 dannet hun The Save the Children Fund sammen med søsteren Dorothy. Året etter ble Redd Barna en internasjonal organisasjon med britiske og svenske Redd Barna som ledende medlemmer.

I 1923 skrev Jebb utkastet til en erklæring om barns rettigheter.  Den nye internasjonale organisasjonen ble enige om teksten, og Erklæringen om Barnets Rettigheter ble vedtatt av Folkeforbundet året etter.  Denne opprinnelige erklæringen inneholdt seks punkter og var et viktig steg i kampen for barns rettigheter.

Eglantyne Jebb mente barn først og fremst var barn, uavhengig av om de var barn av fiender eller allierte

Etter andre verdenskrig ble verdenssamfunnet opptatt av menneskerettigheter. Også barnerettigheter fikk fornyet oppmerksomhet. 20. november 1959 ble FNs Erklæring om Barnets Rettigheter vedtatt av generalforsamlingen. Denne erklæringen var et langt mer omfattende dokument enn Jebbs liste med seks punkter fra 1923. 20. november ble gjort til den Internasjonale Barnedagen.

Selv om den nye erklæringen var et langt steg i riktig retning, var det fortsatt ikke et rettslig bindende dokument. Forskjellen på en erklæring og en konvensjon er at staten er nødt til å følge en konvensjon. Stater kan bli straffet hvis de ikke følger en konvensjon, men det kan de ikke hvis de ikke følger en erklæring.

I 1978 tok Polen initiativ for at verden skulle få en konvensjon om barnerettigheter. Motivasjonen var at FN hadde erklært at året etter, 1979, skulle være det internasjonale barneåret. Polen håpet det ville være mulig å få en konvensjon om barns rettigheter vedtatt i løpet av det året.

FN-prosesser er tidkrevende, og det tok langt mer enn ett år å få ferdig en konvensjonstekst. Ikke før i 1989 kunne FNs generalforsamling diskutere et ferdig forslag til FNs Konvensjon om Barnets Rettigheter. Til gjengjeld ble barnekonvensjonen den eneste menneskerettighetskonvensjonen som har blitt enstemmig vedtatt av FNs generalforsamling. På den internasjonale barnedagen i 1989 fikk verden endelig en juridisk forpliktende konvensjon om barnets rettigheter.

Barnekonvensjonen ble enstemmig vedtatt av FNs generalforsamling i 1989

Konvensjonen trådte i kraft 2. september 1990, etter at det påkrevde antall land hadde ratifisert den. At et land ratifiserer en konvensjon betyr at det juridisk forplikter seg til å følge den. I dag har 195 land ratifisert konvensjonen. Det er alle FNs medlemsland, med unntak av USA. Sør-Sudan var det siste landet til å ratifisere, og det skjedde i mai 2015. 

I 2000 vedtok FNs generalforsamling to valgfrie tilleggsprotokoller til barnekonvensjonen. Stater står fritt til å ratifisere eller ikke ratifisere disse tilleggsprotokollene, selv de som ikke har ratifisert barnekonvensjonen. De to tilleggsprotokollene som ble vedtatt i 2000 handler om barn i væpnet konflikt og om barneprostitusjon, barnepornografi og salg av barn.

I 2011 ble det endelig vedtatt en individuell klagemekanisme til barnekonvensjonen. Denne tredje valgfrie tilleggsprotokollen gir barn rett til å klage brudd på sine rettigheter inn til FNs barnekomité, og er et viktig skritt for barnekonvensjonens status og for barns rettssikkerhet. Klagemekanismen trådte i kraft i april 2014, men er fremdeles ikke ratifisert av Norge.